Didas

Jeg er desverre litt dårlig på dette med å kombinere tekst og bilder. Planlegger jeg å legge ut bilder har jeg ikke noe å skrive og når jeg vil skrive har jeg ikke bilder. Men de kommer!

Noe som har vært en veldignelse for meg og Marie de siste dagene har værty å bli kjent med Heidi. Ei amerikansk dame med futt i! Hun er 32 år, ungdommelig og har tenkt å bosette seg i Uganda. Utrolig flink til å få kontakt med folk og som kan utrolig mye og har erfaring fra tidligere år i Uganda. Hun har blitt et forbilde for meg, og bare ved å være med på boda turer rundt i byen får man lyst til å snakke med alle og enhver på Luganda. Alle har sine historier og alle bryter ut i latter og store varme smil når vi sier: jebale ko bo se bo(greetings) eller bukama je ba si we(praise God). For tiden pleier jeg å introdusere meg med mitt ugandiske navn: Erinja lianga Melena, naje, njangala ko npita Nakimuli(Mitt navn er Melena, men jeg vil kalles Nakimuli) Gjør dette med et halvlurt smil om munnen og du får deg venner på 1-2-3.

Min venn Didas(Når ugandere sier venn, har man mest sannsynlig møtt hverandre én gang), boda-boda sjoføren (motorsykkeltaxi), er et eksempel på et liv som rimelig fattig i en farlig verden. Heidi fortalte oss om hvordan han hadde blitt angrepet av en passasjer. Med noe kjemikalier på et tørkle ble han dopet ned og robbet. Sykkelen han kjørte var ikke hans og eieren trodde såklart ikke på historien, han må bet. 3 mill shilling(ca 10 000 kr) noe som er ufattelig mye. Jeg fatter nesten ikke at han tør å tilbake på den sykkelen, men han må det.
Etter kaffen med Heidi tok vi boda til Makerere university for å bli med på fellowship. Jeg satt på med Didas og smilet hans da jeg sa, jebale ko se bo, webale jnå(tusen takk) og spurte om contacts for å ringe han hvis jeg trengte boda fra makerere var uslåelig. Det er virkelig noe for seg selv å møte slike, og Kampala er stappfull av dem.

På en annen side må vi være forsiktige og ta forhåndsregler, selv om folk er kan være hyggelige er det mange skurker ute og går. Og det er ikke til å legge sjul på at hvite er rike og har penger og nok desverre er et mål for robbery. To ting jeg har lært: 1. Vær fornuftig 2. Ikke tro at alle er ute etter å robbe deg.

Dedikasjon: Til Eivind

Intro

Tiden, den raser av gårde. Mye har gått opp for oss. Nå, til noe bare for gøy:

Jeg vil fortelle historien om Eivind.

Kapittel 1

Eivind, er en av våre nye venner. Vi vet ikke helt hva han egentlig heter, så jeg kaller han Eivind for enkelhets skyld. Vi vet ikke helt hvor gammel han er heller, han vet det nok ikke selv. Eivind bor rett ved siden av der vi bor og går ikke på skole og har ingen utdanning. han er veldig fattig. Han er dårlig i Engelsk også så det er litt vanskelig å finne ut helt hva det er han driver med og åssen han lever. Det er ikke så sjeldent at jeg hører at han kommer forbi der vi bor. Han er ganske renslig til å være så fattig, men her heller er jeg ikke helt sikker på hvor god hygienen egentlig er, men han er ikke så mye syk, så det fungerer vel. Jeg tror han har noe familie men jeg vet ikke om de lever enda, eller i så fall hvor. han snakker ikke så mye om dem. han er ganske stille og tankefull. Jeg tror egentig ikke jeg ønsker å møte familien uansett.

Jeg tror han har noen andre kompiser, for det er noen ganger han drar bort på dagene, men han pleier ikke å komme tilbake så sent. For å være helt ærlig så liker jeg ikke Eivind så veldig godt til tross for at vi ikke egentlig kjenner han så godt. Han er litt innpåsliten...men vi er jo muzungoer så.

Kapittel 2

Du føler kanskje du kjenner Eivind nå? Du vet kanskje hva som trengs å gjøres for ham og hva han trenger? Kanskje du til og med syns litt synd på han? Dumme Malene, tenker du, som ikke liker han noe særlig. Denne historien er ikke for å faktisk sammenligne noen med Eivind, den er for å forstå hvordan vi har så lett for å tenke. Vi vet best, før vi egentlig vet noen ting.

Kapittel 3

En dag kom Eivind hjem, Ja, han bor faktisk i det samme huset som vi gjør, ikke så langt i fra sengene våre. Han har rommet sitt i noen kasser som står i det ene hjørnet. Jeg skulle legge meg som vanlig, og skvetter som vanlig til av at han kommer tilbake og rasler i kassene. Da jeg våknet neste morgen tror du jammen meg ikke at Eivind hadde bæsjet på kommoden min. Hvordan han kom seg opp dit er meg fremdeles et mysterium. Det at Sarah og Dorcas påstår at rotter kan hoppe og klatre oppover vegger er ikke akkurat til hjelp i en ellers uvanlig hverdag.

Lange avstander

De hvite heltene:

Hvite er rike, de er ikke minst smarte! De har liksom virkelig forstått hva som skal til for å ha det godt her i livet. De kan det med business. De er rett og slett for smarte og gode i det meste til å tenke på å havne på gata. Afrikanere, de har ikke skjønt det og får det ikke til, de bare banker og raner hverandre. Det er det som gjør forskjellen, eller?

Man får virkelig kjenne på det. Å være hvit, å være muzungo. Jeg visste jo det før jeg kom, men jeg trodde vi var spennende og litt dumme i folks øyne. Etter hvert skjønner vi at realiteten er at vi helt ufortjent får tildelt statusen beskrevet ovenfor. At folk ønsker penger av oss er en ting, det er jo ikke tvil om at omstendighetene tatt i betraktning er vi rike, men det at vi nesten blir idolisert gjør oss utilpass til tider. En søt jente på kanskje 14år gav oss en papirbit med ønske om å bli brevvenn med oss på taxien her om dagen. Vi tok følge med en skolejente ned til huset vårt, folk på veien ropte etter henne; Wow du går med muzungoer! En annen nabojente hadde spurt verten vår så pent om ikke de kunne skaffe henne en muzungovenn! Ja vi har penger, fra mamma og pappa og lånekassen. Nei vi er ikke spesielt smarte, vi har bare fått gratis utdanning som vi driter litt i til tider. Vi har ikke engang forstått hvordan det er å ikke ha det godt her i livet. Business trenger vi omtrent ikke tenke på. De afrikanske gatebarna, de har skjønt det; at de er nødt til å skaffe seg penger for å i det hele tatt få sove om natten og overleve det. For ikke å snakke om å få seg mat. Og de får det til ved å stjele noen ganger for de har ingen andre muligheter.

Vi er bare født på forskjellig kontinent!

Avstanden til Norge er lang, men avstanden mellom å vite om hvordan det er her det og å forstå og å virkelig kjenne det på kroppen er lengre.

Heldigvis får vi tid til å snakke sammen om disse erfaringene så vi får satt ord på hvordan det er. Takk til alle sammen!

Noen av gutta som arbeider på Focus




Innleide modeller til temaet: Muzungo-jakt










Huset vi bor i, Dorcas på 2, datteren til Dorcas og en bil som vi ikke bruker.








Utsikten til "jungelen" der vi bor!




Svigersøsteren til dorcus som vi bor hos, sarah og hennes to barn Melony på 1 og Milka på 3.

Mye har skjedd siden sist! Meg og Marie har omsider fått flyttet inn hos vertsfamilien der vi sover i en garasje, som er like god som noe rom. Familien består av ei som arbeider på Focus, hennes datter på 2, hennes bror’s kone og hennes to døtre på 3 og 1 år samt hushjelpen. Kvinnedominans i dette hus for å si det mildt!

Da vi kom, skal jeg innrømme at jeg, mot min vilje, ble ganske skuffet over dusj og bad mulighetene. Vi varmer opp vann for å vaske oss og det er ikke skikkelig dusj. Men etter å ha gjort dette african-way et par ganger syns jeg det funker helt fint. Når man bare gjør noe som er annerledes men som funker flere ganger så begynner man å syntes at det er helt greit. Det er min erfaring med flere opplevelser her. Som f.eks taxi systemet: Det minner om et messed-up buss system der man ikke vet hvor stoppene er, man plukker folk opp litt random, betaler en sånn ca summ en eller annen gang i løpet av turen. Det pluss at å kjenne seg igjen i byen var plent umulig var ingen god kombinasjon. Da jeg først kom til Kampala føltes det ganske håpløst ut, men etter bare en uke føler jeg allerede at det er overkommelig og kjenner meg igjen steder, kan stedsnavn og kan bruke taxier. Med denne erfaringen ser jeg for meg at jeg kommer til å like disse 6 månedene veldig godt, selv om jeg har mine perioder med tvil med en gang jeg blir stilt ovenfor noe som ”ikke er like bra” som Norge.

Vi kjenner allerede litt på frustrasjonen over hvordan ting fungerer rundt her og har nok mange ideer om hvordan det burde gjøres. Det gjelder mest små praktiske ting som dreier seg om organisering, men vi tar det med godt humør foreløpig, men jeg ser at det kan bli frustrerende når det er vi som skal ordne noe og ingenting blir organisert.

I dag brukte vi en time på å be for hverandre, for de forskjellige departmentene på kontoret. Mitt inntrykk er at Gud blir tatt med i mye større grad i alle små og store ting. Vi ber både mer konkret og større enn det jeg er vant til. Gud er så utrolig naturlig her, og jeg liker det selv om det er utenfor min ”comfort zone” . men jeg kjenner også at det kan være godt å ha noe bibelgrupper på norsk vis også.

papa sun en artist fra jamaica, har konserter i helga som vi på focus hjelper til med, de driver på oppe på en stadion på et universitet i skrivende stund. Nå sitter vi på en internetcafe i byen, og fant akkuratt ut at vi måtte få oss stempler for å kunne komme inn igjen på sportsgrounden uten å betale, så den er litt lei.

Håper internett på kontoret snart er back in business,

Uganda... uganda, navnet klinger vakkert maa jeg si. Vakker kan man vel ikke akkuratt si at Kampala er, men sjarm og sjel det har den. Vi har vaert her i to dager snart og er fremdeles rimelig lost. Vi har enda ikke fatt kommet oss til dit vi skal bo og bor til i morgen paa et gjestehus. Det er helt overkommelig. Jeg maa si jeg foler meg ganske hjemme i denne type by. Hadde det vaert asiatere som tuslet rundt og litt kaldere i lufta hadde dette vaert mongolia, hvor jeg har tilbrunget et og et halvt av mine umgdomsaar. Det var skikkelig deilig aa faa h;re penge verdien(1kr er ca 300 uganda shilling) som var noe lignende mongolian tugruk, og det at en flaske vann koster ca 800 kjennes veldig logisk ut i mitt hode paa sett og vis. Jeg gleder meg virkelig til aa faktisk vaere bedre kjent baade med by og folk. Det er jo litt slitsomt med saa mange nye introduksjoner hver dag.

Ting ser positivt ut saa langt! Selv om jeg kanksje var litt demotivert etter en lang reise ble det bedre saa snart vi fikk sett byen i dagslys! Naa skal jeg manne meg opp til en tur paa universitetet vi skal tilbringe endel tid paa. Haaper det gaar saa det suser.

Vi blir forresten kalt auntie og uncle av barna som er paa focus sitt children programme. De er skikkelig sote. Jeg har dessverre ingen bilder aa legge ut enda. venter litt med aa suse rundt med cameraet og maa bruke pcen paa kontoret. Forbausende rask internett selv om elektrisiteten er litt ustabil!

Og så var sirkuset i gang...

Jeg fler det ville være å forsømme mine plikter som informasjonsarbeider å la være å skrive på bloggen i dette øyeblikket som er slik en milepæl i mitt liv sålangt. Regnet høljer ned på takruta og det er jammen meg ikke så lite kjølig ute om dagen heller, selv om vi liker å tro at vinteren ikke står på dørkarmene. I morgen derimot blir det varmt, kanksje litt regn, det vet jeg ikke noe om. Jeg skal kjøre rundt i Kampalas gater og se liv og røre som aldri før. Jeg vet ikke om "vi" som i teamet har fått vite noe om hvor vi skal bo eller akkuratt hva vi skal gjøre der nede. I såfall har ikke jeg fått det med meg, som vanlig, så det blir jo spennende å se da.
FAQ:
Gleder du deg? Neeeio, sikkert, det blir sikkert helt konge. Det det tar vi når det kommer.
Hva skal du gjøre?Vet ikke, studenter og barn i slummen
Hvor lang tid tar turen?10 timer 14 hvis man regner med venting.
Er du ferdig pakket?Nei, blir nok ikke det heller.
Sånn ellers da? Sånn ellers er ikke 6 måneder så utrolig mye og vi kommer til å få det så kult at det kommer til å rase avgårde i en fei. sånn ellers får jeg nok noe mer interessant å skrive om snart. Og nå skal jeg sove meg noen få timers søvn før sirkuset er i gang.

Og som alltid: Slapp av, verden er ikke mer stor å skummel enn du gjør den til selv så lenge man ikke er iddiot.