NyStart

Hver dag trenger vi en NyStart

Denne bloggen trenger en NyStart

Jeg skal fortelle mer om hva som skjer med NewStart.

Pengene ble sendt, byggene ble bygget, og guttene flytter inn i slutten av desember. Det er enda ikke over alikevel. Hver måned er vi en liten gjeng som gir et månedlig beløp som går hovedsaklig til mat. Og snart lanseres NyStart kalenderen! For alle som håper på en NyStart i Januar er det tingen. En fin kalender til en billig penge der alt av overskudd går til videre utvikling av NewStart prosjektet. Det er bare å stille seg i innkjøpskøen...

Men ta det med ro, det blir ikke bare viktige moralske kampsaker presentert her. Jeg er noenlunde normalt menneske, tror jeg. Eller jeg vet ikke..

Jeg må nok opp med et pro og contra sjema:

Pro:

Jeg studerer

Gjennomsnittlig rask til å lese

Gleder meg til Jul i Oktober

Contra:

De siste dagene har jeg sett endel The office episoder og ser derfor ofte ufrivillig for meg livet mitt som en reality serie.

Bytter favorittfarge etter humør, vær og tidspunkt.

Etternavnene mine rimer.

Definitivt helt normal....

En løper eller en heier?

Jeg er ikke i Uganda lengre. Norge er veldig greit. Jeg hadde vel egentlig tenkt å slutte av denne bloggen, men nå får den bistå til et annet formål enn fortellinger fra mine eventyr.
(Først, til alle dere som er oppriktige og ærlige, som gir det dere kan og gjør det dere kan. Som gjør som dere sier dere bør. Slapp av)

Jeg er en kristen, og en ekte en og. Ikke en av de som velger ut det fine i bibelen men en som leser alt og ser at her er det egentlig noe annet som forventes. Et annet radikalt liv. Men lever jeg det? Stopper det med å bare vite hva man burde gjøre?

For tiden driver jeg å samler inn penger. Den nette sum av 30 000 kroner. Mye over en årslønn for noen, en enkel månedslønn for andre. Disse pengene skal gå til en fremtid med utsikter for flere av Ugandas gatebarn. Barn som vokser opp uten mye kjærlighet eller beskyttelse. Mer bokstavlig talt til et hus som de kan bo i uten å betale leie, noe som vil gjøre at det tar kortere tid å få kapasitet til at enda flere får et hjem. Noen som ser dem og noen som bryr seg.

Når jeg spør folk om penger, seier de fleste nei(På en høflig måte såklart). Man gir kanskje til noe, eller man bare er ikke "sikker på hvordan økonomien blir framover, kanksje senere når jeg vet litt mer". Men bra jobba! Du er flink! veldig....bra... En fin Heiagjeng.

Jeg går inn på Facebook for å sjekke hvor mange medlemmer det er i gruppa jeg lagte for å samle inn penger, 45, det er bra. Jeg sjekker kontoen, det samme som før. Jeg blir irritert og på samme tid føler jeg meg som den masekoppen. Men mens jeg sitter her slår det meg at kanskje det er nettop det Jesus snakker om, det er den man skal være. En som løper løpet. En som prøver, selv om det ser håpløst ut, selv om man føler seg teit.

Det er skummelt. Tanken på at som en etterfølger av jesus skal man bli en motvekt mot verden, antageligvis selv mot kristne som enda ikke har skjønt hva det vil si å være en etterfølger, kanksje tilogmed mot sine egne venner? Jeg vet ikke om jeg klarer det selv enda, men jeg er i en prosess.

Vær så snill, hvis du leser dette, og har muligheten til å hjelpe denne familen bestående av gategutter, gjør det. Slutt å late som. Strekker du deg til bristepunktet allerede så vet du det.

Hvis du nå er sint fordi jeg spiller på samvittigheten og spør deg om du står 100% for det du sier at du står for, er det flott for det er det akkuratt det jeg gjør. Kom dere ut der. Bli den som maser, den som løper løpet og ikke bare står på sidelinjen og "heier"

Who do you want to be?

Jeg er TØFF og MODIG

Norge er et godt land, god mat, fin natur, enkelt og greit og ikke minst høy standard. Sakte men sikkert sniker virkligheten seg inn på meg. Den Norske virkeligheten, mens Uganda begynner å se ut som en drøm. Så hva sitter jeg igjen med?

Her på Hald blir vi mange ganger daglig minnet på å planlegge hvordan vi skal gi videre informasjon om det vi har erfart. Hvordan skal man samle sammen alt, dele det opp, formulere seg så folk forstår, ja kanksje til og med blir rørt? Vil hjelpe, vil bidra, vil bety en forandring selv? Jeg vet ikke...
Uganda for meg er en hel stor bunke opplevelser og mennesker og deres liv som står hjertet mitt nært. Er det en ting jeg opplevde som meningsfylt var det å være sammen med boda-boda kameratene mine. Å komme på innsiden av livene deres, et liv jeg aldri kunne forestille meg eller tenke meg, for den saks skyld. Å komme til en kultur med ett åpen hjerte, se alle og stille alle på likt nivå uten grupperinger, det er noe jeg burde gjøre i min egen kultur her hjemme også.

Folk snakker om hvor fantastisk det er å dra til Afrika, eller noe annet land som er utenfor europa. Man redder jo verden, eller? I virkeligheten redder verden oss. Den redder oss fra oss selv og vår egen lille boble som vi lever i. Man er ingen helt, man blir bare stilt foran en mer virkelig versjon av sannheten om hvilken verden vi lever i og må ta stilling til det. Jeg er redd for å bli sugd tilbake i den verdenen vi lever i; materialismen, mentaliteten- klaging over ingenting, jantelov, bruk og kast.

Man skryter av sånne som meg, men er det vanskelig, det jeg har gjort? Kanksje litt tøft til tider, men det er sannheten om støsrsteparten av verden også og den må man ikke gjemme seg fra, selv om man kan..

To Hjem

Jeg trodde den største overgangen kom til å bli at alle menneskene var hvite. Men det var det ikke, heller ikke veiene eller høyrekjøringen eller brunosten i kjøleskapet. Nei, Det var en ekstreme luksusen. Diger tv, diger pc, flotte mobiltelefoner, stort hus uten rotter og kakkerlakker. Når alt kommer til alt betyr ikke alt dette så utrolig mye, der man er lykkelig...det er hjemme. Heldigvis for meg har jeg to hjem.

Et Trist og Lykkelig Farvel

I går sa jeg til Marie at det var to uker igjen til vi var hjemme, i dag er det en uke. Jeg tror de fleste kan si seg enige i at tiden har gått sneglesakte og på samme tid forferdelig fort. I skrivende stund er jeg på et hastevisitt på internett før jeg løper avgårde for å ha en siste uke med studenter på en knallavsluttning på Easter Camp- Brick on Brick, Building Leaders. Selv om det er rart å ikke sitte i Bø med hele slekta på 15 stk å spise egg fra en gul kurv og se på påskenøtter er det enda rarere at jeg snart er tilbake i de vanlige rutinene i hjemlandet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.

Ingen flere flotte kulturhistorier? ingen flere refleksjoner rundt livet?

Jeg tror jeg har gått tom for spennende historier fra en ny kultur eller reflekterte tanker om livet. Kanskje er det fordi jeg er kommet såpass inn i vanene, kulturen og livet her nede at jeg ikke ser dem lengre. det jeg vet er at Norge er fjernt og jeg fatter og begriper ikke at det bare et to uker til jeg er der, tilbake i kulden og sitter i en diger sofa med widescreen lysende i ansiktet mitt med NRK og laptoppen med wireless internett på fanget.

Da jeg dro til Tanzania var jeg sliten etter en lang natte-flytur (selv om det ver fantastisk å mære igjen Vanessa!) men da jeg kom tilbake til uganda var jeg våken og fit for fight etter en enda lengre natte-flyvning, klar for å sitte på hjørne å snakke med Boda-vennene mine og opp på kontoret for å si nvoddeyo!(I'm back!)

Jeg liker at jeg har blitt så glad i denne kulturen, den er virklig blitt min egen.

Madrassjakt og jubileum

"ai! Kasangati is FAR"

Og det stemmer, derfor dro meg og Marie for å bli motatt av vår nye leilighet 1.Mars. Med et trygt og fint beliggende, med litt for mye mygg fant vi leiligheten- ett rom, do og dusj. At taxi sjoføren kommenterte at det var shabby, var kanksje litt urovekkende,men for en måned er det helt OK. For å gjøre det en smule koseligere enn et tomt betonggulv og skitne gule/grønne/rosa vegger og for å ha noe å sove på, satte vi ut på en madrass og teppejakt kl 8 en mars kveld. etter et par stengte madrassbutikker sa jeg ut litt random "gud, hjelp oss å finne madrasser" og tror du ikke at rundt neste hjørne var en diger madrassbutikk med puter og tepper og hva det skal være. Gud har humor.
I dag fant vi oss gulvteppe og på veggen henger et vakker kunstverk av ÅSTA og nå begynner vårt lille prosjekt å ta form.



Sånn ellers har jeg det veldig bra lærer mye, opplever mye og møter mange!

Bryt "grensene"

Etter en fantastisk kveld med alle lederne fra Makerere university med en brennheit pep-talk fra selveste General sekretaer Damon sitter jeg foran en macbook pro med en diger starbuckskopp med kaffe. Det er ikke mange ukene igjen og jeg merker hvor glad jeg er blitt i alle her, de forskjellige miljoeene jeg har vaert med i. Studentene, menigheten, boda-mennene, focus-staff.

I gaar kveld hadde jeg en lang snakk med Heidi om alt fra obsessive-stalkers til kristenlivet til kultur. Ettersom klokka var 1.00 Am er det ikke saa mye jeg kan sitere, men en ting husker jeg.
Naar vi kommer fra en annen kultur ser vi ikke alle de skillene blandt menneskene som andre ser og vi har et like stort hjerte for alle. Naar jeg kommer til Norge vet jeg at dette ikke er tilfellet, vi er oppvokst med grupper, taxi sjofoerer, studenter, tiggere, kristne, ikke-kristne, osv. Selv om vi liker aa si at vi bryr oss like my om alle, tror jeg hvertfall jeg kan si for min del at det ikke er tilfellet. Ikke at jeg ikke liker andre, det er bare at det ikke er naturlig. Hvor konge hadde det vaert om slike "grenser" ikke var?

Uganda er virkelig blitt Afrikas Perle for meg naa! Jeg kommer alltid til aa ha en skatt dypt inni hjertet av Afrika!

En utrolig fremgang og en brå slutt

Jeg sitter på kontoret med en litt hoven tommel, aner ikke hvorfor, men det er vel Afrika..

FOCUS lå for døden. Jeg var på kondolerings-opphold. Gud gjorde ett mirkakel, og Focus er i gang med en utrolig fremgang! Flere studenter og samarbeidspartnere har kommet innom kontorene etter hjelp den siste måneden enn de tre første av oppholdet mitt til sammen. Vi har kontroll! Vi bygger forhold. Vi møtte hele komiteen for hoved CU-et på Makerere og hadde en konge kveld:D

Det har vært bra å få være med på en slik prosess, det kjipe er at per dags dato har jeg 57 dager igjen til å følge med videre på denne prosessen.


Jeg har også fått flere gode venner og har det egentlig innmari bra! 57 dager...Men alikevel er livet mitt i Norge. Alt har en slutt og vi kan ha glede over minnene.



Desverre finnes det enda bråere slutter enn 57 dager. Faren til en venn av meg døde brått i en traffikk ulykke. Jeg var ikke med i noen begravelse men resten av tradisjonene rundt det har jeg fått oppleve på nært hold. Når noen dør drar man å besøker familien så fort som mulig og er der gjerne hele natten. Vennene mine heter Elon og Elisha. Elon er 19, som meg. Det var utrolig trist å se dem sørge over faren sin. Vær med å be for familien:D

Min lekekamerat, Melony

10 gategutter fikk en NEW START

Andrew, et barn som vokste opp som gategutt, fikk bli med i Focus sitt barneprosjekt for en god stund siden. Som voksen fant han en liksinned, Calvin 20, en gategutt med potensiale innenfor kunst. Etter noen lykketreff fantes det et hus tilgjengelig og Andrew flyttet inn i huset der han tok inn 10 gategutter som skulle få en NewStart.
Nå bor de alle sammen i Entebbe, et stykke unna Kampala.

Rytme jeg bare kan drømme om..

Det var en livsglad og forventningsfull gjeng som møtte oss da vi dro til entebbe på et dagsbesøk.
"NAKIMULI!" var det første jeg hørte før de ga meg store klemmer. Jeg gjorde visst intrykk!
For meg er det en fryd å være der for jeg føler jeg har noe å gi til disse gutta. Ikke bare fordi jeg er hvit men også fordi jeg kan noe innenfor tegning, dansing, fotball eller frizbee. Det er utrolig givende å se gleden til disse ungene.

Maken til danseglede skal man lete lenge etter!

Jeg kan ikke forestille meg hva disse har gått igjennom til nå i sitt korte liv

(Et helt års skolegang for en av dem koster 350kr, hvis du leser og har lyst til å støtte et fantastisk prosjekt kan du ta kontakt på ma_lene_@hotmail.com)

Orden i Kaos

4 måneder er forbi.

Januar har vært en opptur til de grader! De første tre månedene av opphodet vårt var forvirrende. Èn faktor var arbeidet vårt, et ustrukturert, lite forklart arbeid med studenter. Å finne frem i et virvar av 40 tusen studenter med forskjellige timeplaner, forskjellige Halls og forskjellige Christian Unions på egenhånd var følelsen jeg hadde. Det, og at den ene bibelgruppa jeg var med på i et lite CU kunne vært bedre, men jeg sto ikke i noen posisjon til å forandre noe, føltes ganske meningsløst ut. Selv om jeg hadde det hele i hodet ;

Tren ledere slik at de kan organisere, forandre holdninger og lære å studere bibelen, enkelt?

så var det så mye vanskeligere i praksis. Ny kultur, nye mennesker og ny geografi. Kultursjokk og oppgaveskriving kan vel ikke sies å ha hjulpet på det hele. Tross alt dette sitter jeg igjen med flest gode minner fra okt-des09.

Men dette blogginlegget handler om arbeidet. Jeg skjønner at mange ikke helt klarere å gripe om hva vi gjør her. Nå ser dere kanksje at det er mye grunnet at vi ikke har visst det helt selv.
FOCUS har vært langt nede. Ingenting ordner seg slik det skulle, pengene kommer ikke inn, folk møter ikke opp, studenter vet ikke hva vi gjør, ting blir ikke gjennomført.




I januar har vi tatt flere store skritt i riktig retning.
1. En 10 studier lang bibelstudie på Nehemja er ferdig.
2. Vi skal ha en stor training den 27. feb med 40 CU ledere fra hver av de forskjellige universitetene.
3.Vi har gjennomgått i hurtighet programmet som vi skal ta med 6-10 ledere hver der vi har en bibelgruppe på nehemja hver uke. Studentene selv skal etterhvert lede og resten skal evaluere hvordan det gikk.
4. Vi har gått gjennom FOCUS' struktur og satser på og ber om en forandring til neste AGM(Annual General Meeting)Det handler om at det per i dag ikke sitter hverken valgte studenter eller associates i the national council. (Associates er tidligere studenter som blir fulgt opp og som også bidrar økonomisk)

Det er jobben vår.

Boda-boda

Be still, and know I am God

Blogginnleggets "Africa feel"

De siste ukene har vi lest, gravd og tenkt igjennom Nehemjas bok, som handler om gjennoppbyggingen av Jerusalems murer. En bibelstudie om lederskap er nesten i mål. For oss i training department FOCUS Uganda er dette en ny start på noe fantastisk. En faktor som gir motivasjon til å starte med et REALT studentarbeid så snart februar starter!

Vi skal bygge en mur!

"Be still, and know I am God"

Vær stille, kjenn på Guds storhet!

En lite hverdagslig hverdag hver dag.

AFRIKA

"Muzungu how a you?"

Tiden raser, vi er igang igjen og det er faktisk blitt futt på sakene i FOCUS campen! En ny start er ikke å forakte!

"Aunty Melany how a you?"

De vakre hjerteknusertne av noen skrikerunger jeg bor med vokser og bli eldre de og.

"Madam Nakimuli are you OK?..are you sure?"

Og, jeg har i løpet av juleferien skaffet meg flere venner som jeg ikke trenger å snakke om været med, og det er jo positivt.

"Madam, can you drive?"

En grei traffikkløs boda-tur med sjoføren bakpå følger...

Tilbake til en hverdag bestående av lite hverdagslig

En gratis bodatur

Julen min har vært spesiell. Jeg valgte å dra tilbake til Ugandas hovedstad Kampala alene heller enn vakre strender i Kenya med resten av de norske jentene. Jeg angrer ikke.

Lillejulaften

Jeg hadde en ”show off” på Luganda til en boda sjofør som dro leende derifra. En koselig tur til et resort med Silje, en spennende rolex(omelett i chapati) jakt der vi ble sjekket opp av to 17 åringer som ikke ga seg så lett, og en påkjøring bakfra som ikke resulterte i noen skader utenom irritasjon.

Julaften

Jeg sto opp og tok med mot turen ut på gata for å handle inn slikkepinner og jus, gavepapir og bånd. Etter en koselig pakkerunde med julemusikk bar det igjen ut der jeg gav småpresanger til bodasjoførene mine dan, ivan og robert m/flere. Joel som jobber i den lille sjappa vi alltid kjøper vann i, den søte gamle dama som lager kabalagala og hennes to barn, og barbara som lærer meg å flette stråmatte og alltid står til hjelp.

Etter en lang tur hadde jeg tre pakker med en jus-boks i hver igjen og lurte på hvem jeg skulle gi dem til, og tro meg, det er vanskeligere enn man tror å bare gi ting til random mennesker på gata. Først tenkte jeg har det ville jo være dumt å gi de noen jeg ser, men hvorfor det? Hvorfor er det så vanskelig?

Senere gikk jeg på et show som watoto church setter opp, og det var helt fantastisk, vakker sang, vakker dans og noen utrolig talentfulle unge B-boys.

1.juledag

var med på en lugabara gudstjeneste. Jeg forsto med andre ord fint lite. Et lite øyeblikk trodde jeg de skulle til med et julespill for jeg så en av hyrdene komme inn midtgangen, men hyrden gikk å satte seg og ble sittene så, guess not.

2.juledag

Jeg var på vei hjem da jeg kom på at det sikkert var lurt å ringe og høre om vertene var hjemme. Det var de ikke. Da var det jeg gjorde noe så spontant som å ringe noen jeg kjent fra en leir og de var med å henge så jeg hadde en vellykket dag allikevel.

3.juledag

Jeg stakk innom leiligheten til noen venner og fikk en av de beste frokostene jeg har hatt på en stund, det var en overraskende afrikansk start på dagen. Jeg ble med en av kompisene fra i går i kirka hans der jeg fikk tildelt en unnskyldning fra talerstolen fordi hun snakket om ”de” med hvit hud. Det var en ganske rar situasjon, men jeg er helt enig med henne.

Jeg har også nådd mitt mål om å få en gratis boda-boda tur og å sette seg ned med en av de gamle damene som selger drops og røyk i små pappesker ved siden av hovedveien.