tirsdag 22. desember 2009

Hvor er slummen? tenkte jeg...


det nye LOST-coveret? neida, dette er Infield gjengen 09.



Jeg har aldri før sett en slum, en slum i levende live. Det var ikke som jeg hadde forestilt meg det. Jeg trodde en slum var det fattigste, stusseligste stedet noen kunne tenke seg og jeg trodde menneskene der var trette av livet og uten livslyst. Jeg trodde en slum var et grått, trist og skummelt.

Slummen var fattig og det var ekkelt der, søppel og hvem vet hva i gatene. Men mennskene, de var ikke fattige. Kanskje materielt, men det jeg så var en livlig gjeng, voksne som arbeidet, som lo som pratet sammen, kokte mat, unger som lekte, klatret, sto på hendene og storkoste seg da jeg ba dem lage grismase bilder. Inntrykket av menneskene der overdøvte det jeg så av fattigdom, og det er utrolig når man vet hvor fattige disse menneskene faktisk er.








fredag 18. desember 2009

Eventyrerne samles til Infield

De kom fra nært og fjernt. Fra Madagaskar, Kamerun, Uganda og Norge. De samlet seg i Kenya til noen heidundrandes dager med mye latter i stua og minneverdige opplevelser og de fire kenyaboerne fikk stolt vist frem sitt hjem.

Det første infieldet er i gang.
Vi har hatt noen fine dager, til min lykke litt kjøligere enn i Uganda. Det er jul og en sjanse til å tulle seg godt inn i en genser gripes med fryd fra min side.
Infield har innehodt så mangt. En dag til å sette oss ned med noen spørsmål for å reflektere over oppholdet sålangt. Hva har fungert, hva var høydepunkter, hva kan forbedres og på hvilken måte skal vi få det til. En lang dag rik på inntrykk til å se slummområdene i Nairobi og day-caren jentene i Kenya har arbeidet med. Det er mange smil å finne i et av de fattigste stedene man kan tenke seg. Da jeg så ned på mine egne føtter slo det meg at ecco-sandalene mine kunne dekket ett års leie for en familie i et hus i slummen. En dag på safari der speilrefleks kameraer tok bilder av giraff, flodhest, sebra, flamingo, bukk, bøffel, ørn, neshorn og store firfisler. En dag til å planlegge å ta Norge med storm når vi kommer tilbake og skal dele av all erfaringen.

Utenom dette programmet går det i korstspill, varmt velkomne tørre vitser og utveksling av humoristiske, spennende og gripende episoder fra misjonsmarka i de forskjellige landene.

mandag 7. desember 2009

Smaken av kjendislivet

Deler av den siste uka ble tilbragt på en leir for videregående og ungdomsskole. Som eneste hvithudede er det ikke tvil om at jeg var en av hovedattraksjonene. I slike situasjoner kan en jo bli ubekvem såklart. Etter et midlt sjokk, en utmattende introduskjonsrunde og en kort natts søvn var det opp kl 5 til Morning glory, og jeg forstår sakte men sikkert hvilken unik posisjon jeg står i. Jeg han gi ungdommene en glede bare ved å hilse på dem, bruke litt av min tid på dem og være hyggelig. På sett og vis føles det helt på trynet at jenter på 16 kommer bort til meg og sier rett ut at de ønsker å være min venn fordi, "Jeg liker muzunguer". På en annen måte føler jeg et pålagt ansvar og jeg ser på meg selv som heldig som har den muligheten jeg har. Tenk når den personen alle har lyst til å henge med, vil henge med DEG. Såklart er det jo litt demotiverende at grunnen til denne populatireten desverre ikke er min fantastiske personlighet, gode humor og mitt slående vakre utseende men min status og min hudfarge.





Én ting vil jeg ha sagt, ungdommen har guts! Uganda er et land rikt på kulturer. På culture night slo de til med forskjellige kulturelle danser, sermoni fremstillinger og jaktrop.

"Hottentottsk morgenhilsen"

Ungdommen er fremtiden, om du liker det eller ikke! disse har potensiale.
Dette var en jule blogg. God Jul mine venner!
Gud velsigne dere alle rikelig!
Fan mail kan sendes til:
FOCUS Uganda
P.O Box 16415
Kampala
Uganda

torsdag 3. desember 2009

Introduction to Breakdance


Hvordan skal man forklare en kwanjuula(Introduction)? For meg virker det som et stort dramastykke. Stykket handler om to familier som kommer sammen, Én mann's familie kommer langveisfra i en liten buss fylt av gaver og vakre unge jenter i familien. Den andre familien venter spent i sitt hjem mens de venter og gjør i stand alle sine jenter i forskellige aldre. Skuespillet handler om en valgssermoni. Denne ene mannen skal velge seg en kone. Verts-familien stiller ut sine jenter etter tur:

men ingen av dem er bra nok helt til:


Denne ene mannen vil ha henne. Men for å få henne må han blidgjøre hennes far og mor. Derfor er han kommet langveisfra med en patrulje av kvinner i gomezer som kommer dansende inn med disse på hodet:


Og en enda større patrulje av menn som kommer med haner, høner, kofferter og presanger.


Denne ene mannen og denne faren har profesjonelle skuespillere til å snakke for seg i dette skuespillet og etter lange replikker og mange scener er det tid for snack for mannens familie:


Deilige poteter og leverbiter som spises med hendene sammen med en klassisk Mountain Dew. Dette gjør en av rollene: "æresgjester fra Europa", glad:

Hva er vel bedre en poteter og lever i pose og masse olje på fingrene? jeg kommer ikke på noe.
Etter en lang dag som startet kl 05.00 har endelig faren akseptert de mangfoldige gaver fra denne mannen og det er påtide å begi seg ut på en 4 timers lang tur tilbake til storbyen Kampala.
Mens vi venter på at gjestene skal komme til bussen treffer jeg på en gjeng med gutter på 12-15 år. Jeg slår ann noen fine setninger på luganda og får deres fulle oppmerksomhet og beundring. Kan du luganda? ja såklart. Hvor er du fra? Norge. Jeg er andrew og vil bli advokat, han er samuel og vil bli lege han her er 15 jeg er 12. osv... Kan du danse?Ja klart jeg kan. Vet dere hva breakdance er? er det sånn?Viser meg noen imponerende moves som ligner electric boogie stil. Ikke helt... se her: Jeg viser de noe toprock til store smil og store øyne. Kan dere gjøre som meg? Jeg viser dem sixstep, de prøver seg og syns det er helt fantastisk. Hva med denne freezen? et nytt forsøk. Det var hyggelig å møte dere, men nå må jeg dra.
Når jeg sitter på bussen dukker det plutselig opp en haug med armer i vinduet mitt:
Roser, rappet fra pynten til bryllupssermonien. Det er tanken som teller. Dagen min er hvertfall reddet!

























onsdag 25. november 2009

Hva enn du har sett noen gi til kona si, slår det ikke dette:





På veien dit, har du ikke en geit i nabosetet og du kjører nok ikke forbi Nilen,


Og du kjører nok ikke i dette,


Sammen med en like glad gjeng med studenter som dette,



Som gjør mye av dette,


Det gjør jeg.








torsdag 19. november 2009

Bli en disippel


Bible and Life beskriver den siste uka vår. Jeg kan med sikkerhet si at å lære bort, er den beste måten å lære på! Hvorfor? Fordi man lærer dobbelt så mye. Man får kunnskaper om det man lærer bort og man får trening i å lære det bort. Som smågruppeleder på bible and Life konferansen i Lira ble jeg kastet ut i min første bibelgruppe som leder. Heldigvis fikk vi gå igjennom en rask-versjon av programmet på forhånd på én dag.


6 timer på RETT vei. Snack

En disippel:
Setter Gud høyere enn sitt eget liv

Studerer Guds ord

Bærer frukt
Elsker hverandre og andre

Disse er tatt fra 4 bibelvers i Markus og Johannes der Jesus snakker om disipler.
Til deg som sliter med troen, til deg som er kristen men som ikke ser noe videre til det, til deg som føler at Gud er fjern: Nøkkelen er å bruke tid på å studere bibelen. Hver dag. Ja, bibelen kan brukes til å si noe direkte til deg og direkte inn i ditt liv, men først og fremst er den kilden til alt vi kan lære om hvem Jesus var og hva han gjorde. Ved å studere ordet blir dette mye mer virkelig og mindre fjernt!

Vær som mannen som bygde huset sitt på fjell!


Over til meg:
FOCUS Uganda arbeider nettopp med dette, Vennskaps evangelisering og disippelgjøring. Investering i studenter for å lære dem å lære videre. Jeg føler at jeg er blitt kastet inn på toppen av denne lederskapspyramiden, og lærer mer enn noen!
Funfact: Jeg tok omtrent 100 bilder med forskjellige studenter og føler meg som den A-kjendisen.

mandag 9. november 2009

Andeledes, ikke teit!

Først vil jeg bare gi en kort dedikasjon til Kvitsund og legge ut noen bilder som får meg til å smile, le, gråte og være evig takknemmelig.

Kvitsundinger: En gjeng med særinger som nyter livet på kreative måter!
Gode venner som man vil ta vare på!
Gode minner!

Og sist men ikke minst en innmari god gjeng!

Denne bloggen er en del av info-arbeidet jeg driver for hald for å informere menneskene jeg kjenner om hva vi lærer, forstår og opplever. Noen vil kanskje si at å dedikere ett innlegg til Kvitsund blir å leve i fortiden og å misforstå poenget med blogging fra Afrika. Det er det så absolutt ikke! Det sier noe om livet mitt nå, I vakre Afrika. Jeg tror jeg rett og slett er på vei inn i et mildt kultursjokk og savner det vanlige og kjente. I tillegg har jeg innmari lyst til å få sagt hvor høyt jeg verdsetter Kvitsund tiden og dere kvitsundfolk!

Jeg vil beskrive et kultursjokk som: Det tidspunktet man ikke lenger trekker på skuldrene og smilebåndet av de små irriterende forskjellene, men innser at man faktisk skal leve med det resten av oppholdet og man er lei av å skylde på kulturforskjeller for alt som er ”teit”.

Man kan ikke unngå det, men man kan velge å fokusere på det man har oppnådd, forstått og lært og sjarmen i det hele og ikke la det ødelegge for seg. Jeg tror vi i Ugg er ganske flinke på å minne hverandre på å ikke fokusere på det negative.

Savn. I et kultursjokk er kanskje ikke savn er veldig positiv faktor, men personlig ser ikke jeg på savn nødvendigvis som negativt. Savn er godt og det betyr at man har noe bra, noen man er glad i, har opplevd noe godt tidligere som er et godt minne og som har hatt betydning for den man er. Bare ikke lev i savnet og tro at det du hadde var bedre, det er som oftest usammenlignbart. Tenk om man ikke hadde hatt mulighet til å savne!

Til slutt: Bilder av vakre Afrika og det vi driver med.


Den uredde hanen vi har til nabo.


Klar for gudstjeneste


Focus Staff på veggen på kontoret vårt som vi deler med Cindy og John Norton, de eldste, vise.

Kontoret som også består av endel kontainere som er klasserom, bokhandel og kontorer.
Snapshot av livene våre i Kampala, Trafikk, Taxi, Boda-boda og mange mennesker som roper muzungo.















torsdag 5. november 2009

En afrikansk vei



November er godt i gang. Vi har vaert her i over en maaned allerede. Jeg som trodde jeg var tidlig ute med to ferdige bokrapporter og nesten ferdig disposisjon til oppgave, tok feil. Tiden raser av gaarde og snart er det infield og jul. Alle vet at julen begynner i November, minst.

I gaar natt hadde jeg en droem rundt kl 3. Jeg droemte at jeg snakka luganda paa gata i naerheten av kontoret til FOCUS. Jeg klarte ikke aa utrykke meg og kjente en stor frustrasjon og irritasjon. Etterhvert forsto jeg i droemmen at det ikke var pga lugandaen jeg var rustrert men fordi jeg kanskje var uvel. jeg laa en stund aa tenke paa hvor utrolig irriterende det var og hvor lite lyst jeg hadde til aa vaere uvel, dette var en av de droemmene der man ikke vet helt naar man ikke droemmer lenger. Etter en stund med fornekting av uvelhet gikk det ikke mer. Endelig fikk jeg min reiseoppkastrunde. Utpaa formiddagen ble jeg sendt til klinikk for aa sjekke at det ikke var malaria, men det var det altsaa ikke, heldigvis. Saann ellers er alt ok. Det var faktisk paa tide med en ferie.

Jeg liker meg bedre og bedre, og det er rart at det bare er 5 maaneder igjen.
Bildet ovenfor er helt tilfeldig av en afrikansk vei, og et produkt av at jeg har daarlig samvittighet fordi jeg ikke faar lagt ut noen av mine egne bilder. Jeg har vaert litt forsiktig med aa ta saa mye naa i starten, em har da endel! saa snart nettet paa kontoret kommer tilbake skal det bli andre boller..!

tirsdag 27. oktober 2009

Didas

Jeg er desverre litt dårlig på dette med å kombinere tekst og bilder. Planlegger jeg å legge ut bilder har jeg ikke noe å skrive og når jeg vil skrive har jeg ikke bilder. Men de kommer!

Noe som har vært en veldignelse for meg og Marie de siste dagene har værty å bli kjent med Heidi. Ei amerikansk dame med futt i! Hun er 32 år, ungdommelig og har tenkt å bosette seg i Uganda. Utrolig flink til å få kontakt med folk og som kan utrolig mye og har erfaring fra tidligere år i Uganda. Hun har blitt et forbilde for meg, og bare ved å være med på boda turer rundt i byen får man lyst til å snakke med alle og enhver på Luganda. Alle har sine historier og alle bryter ut i latter og store varme smil når vi sier: jebale ko bo se bo(greetings) eller bukama je ba si we(praise God). For tiden pleier jeg å introdusere meg med mitt ugandiske navn: Erinja lianga Melena, naje, njangala ko npita Nakimuli(Mitt navn er Melena, men jeg vil kalles Nakimuli) Gjør dette med et halvlurt smil om munnen og du får deg venner på 1-2-3.

Min venn Didas(Når ugandere sier venn, har man mest sannsynlig møtt hverandre én gang), boda-boda sjoføren (motorsykkeltaxi), er et eksempel på et liv som rimelig fattig i en farlig verden. Heidi fortalte oss om hvordan han hadde blitt angrepet av en passasjer. Med noe kjemikalier på et tørkle ble han dopet ned og robbet. Sykkelen han kjørte var ikke hans og eieren trodde såklart ikke på historien, han må bet. 3 mill shilling(ca 10 000 kr) noe som er ufattelig mye. Jeg fatter nesten ikke at han tør å tilbake på den sykkelen, men han må det.
Etter kaffen med Heidi tok vi boda til Makerere university for å bli med på fellowship. Jeg satt på med Didas og smilet hans da jeg sa, jebale ko se bo, webale jnå(tusen takk) og spurte om contacts for å ringe han hvis jeg trengte boda fra makerere var uslåelig. Det er virkelig noe for seg selv å møte slike, og Kampala er stappfull av dem.

På en annen side må vi være forsiktige og ta forhåndsregler, selv om folk er kan være hyggelige er det mange skurker ute og går. Og det er ikke til å legge sjul på at hvite er rike og har penger og nok desverre er et mål for robbery. To ting jeg har lært: 1. Vær fornuftig 2. Ikke tro at alle er ute etter å robbe deg.

fredag 23. oktober 2009

Dedikasjon: Til Eivind

Intro

Tiden, den raser av gårde. Mye har gått opp for oss. Nå, til noe bare for gøy:

Jeg vil fortelle historien om Eivind.

Kapittel 1

Eivind, er en av våre nye venner. Vi vet ikke helt hva han egentlig heter, så jeg kaller han Eivind for enkelhets skyld. Vi vet ikke helt hvor gammel han er heller, han vet det nok ikke selv. Eivind bor rett ved siden av der vi bor og går ikke på skole og har ingen utdanning. han er veldig fattig. Han er dårlig i Engelsk også så det er litt vanskelig å finne ut helt hva det er han driver med og åssen han lever. Det er ikke så sjeldent at jeg hører at han kommer forbi der vi bor. Han er ganske renslig til å være så fattig, men her heller er jeg ikke helt sikker på hvor god hygienen egentlig er, men han er ikke så mye syk, så det fungerer vel. Jeg tror han har noe familie men jeg vet ikke om de lever enda, eller i så fall hvor. han snakker ikke så mye om dem. han er ganske stille og tankefull. Jeg tror egentig ikke jeg ønsker å møte familien uansett.

Jeg tror han har noen andre kompiser, for det er noen ganger han drar bort på dagene, men han pleier ikke å komme tilbake så sent. For å være helt ærlig så liker jeg ikke Eivind så veldig godt til tross for at vi ikke egentlig kjenner han så godt. Han er litt innpåsliten...men vi er jo muzungoer så.

Kapittel 2

Du føler kanskje du kjenner Eivind nå? Du vet kanskje hva som trengs å gjøres for ham og hva han trenger? Kanskje du til og med syns litt synd på han? Dumme Malene, tenker du, som ikke liker han noe særlig. Denne historien er ikke for å faktisk sammenligne noen med Eivind, den er for å forstå hvordan vi har så lett for å tenke. Vi vet best, før vi egentlig vet noen ting.

Kapittel 3

En dag kom Eivind hjem, Ja, han bor faktisk i det samme huset som vi gjør, ikke så langt i fra sengene våre. Han har rommet sitt i noen kasser som står i det ene hjørnet. Jeg skulle legge meg som vanlig, og skvetter som vanlig til av at han kommer tilbake og rasler i kassene. Da jeg våknet neste morgen tror du jammen meg ikke at Eivind hadde bæsjet på kommoden min. Hvordan han kom seg opp dit er meg fremdeles et mysterium. Det at Sarah og Dorcas påstår at rotter kan hoppe og klatre oppover vegger er ikke akkurat til hjelp i en ellers uvanlig hverdag.

mandag 19. oktober 2009

Lange avstander

De hvite heltene:

Hvite er rike, de er ikke minst smarte! De har liksom virkelig forstått hva som skal til for å ha det godt her i livet. De kan det med business. De er rett og slett for smarte og gode i det meste til å tenke på å havne på gata. Afrikanere, de har ikke skjønt det og får det ikke til, de bare banker og raner hverandre. Det er det som gjør forskjellen, eller?

Man får virkelig kjenne på det. Å være hvit, å være muzungo. Jeg visste jo det før jeg kom, men jeg trodde vi var spennende og litt dumme i folks øyne. Etter hvert skjønner vi at realiteten er at vi helt ufortjent får tildelt statusen beskrevet ovenfor. At folk ønsker penger av oss er en ting, det er jo ikke tvil om at omstendighetene tatt i betraktning er vi rike, men det at vi nesten blir idolisert gjør oss utilpass til tider. En søt jente på kanskje 14år gav oss en papirbit med ønske om å bli brevvenn med oss på taxien her om dagen. Vi tok følge med en skolejente ned til huset vårt, folk på veien ropte etter henne; Wow du går med muzungoer! En annen nabojente hadde spurt verten vår så pent om ikke de kunne skaffe henne en muzungovenn! Ja vi har penger, fra mamma og pappa og lånekassen. Nei vi er ikke spesielt smarte, vi har bare fått gratis utdanning som vi driter litt i til tider. Vi har ikke engang forstått hvordan det er å ikke ha det godt her i livet. Business trenger vi omtrent ikke tenke på. De afrikanske gatebarna, de har skjønt det; at de er nødt til å skaffe seg penger for å i det hele tatt få sove om natten og overleve det. For ikke å snakke om å få seg mat. Og de får det til ved å stjele noen ganger for de har ingen andre muligheter.

Vi er bare født på forskjellig kontinent!



Avstanden til Norge er lang, men avstanden mellom å vite om hvordan det er her det og å forstå og å virkelig kjenne det på kroppen er lengre.








Heldigvis får vi tid til å snakke sammen om disse erfaringene så vi får satt ord på hvordan det er. Takk til alle sammen!

mandag 12. oktober 2009


Noen av gutta som arbeider på Focus




Innleide modeller til temaet: Muzungo-jakt










Huset vi bor i, Dorcas på 2, datteren til Dorcas og en bil som vi ikke bruker.








Utsikten til "jungelen" der vi bor!




Svigersøsteren til dorcus som vi bor hos, sarah og hennes to barn Melony på 1 og Milka på 3.

fredag 9. oktober 2009

Mye har skjedd siden sist! Meg og Marie har omsider fått flyttet inn hos vertsfamilien der vi sover i en garasje, som er like god som noe rom. Familien består av ei som arbeider på Focus, hennes datter på 2, hennes bror’s kone og hennes to døtre på 3 og 1 år samt hushjelpen. Kvinnedominans i dette hus for å si det mildt!

Da vi kom, skal jeg innrømme at jeg, mot min vilje, ble ganske skuffet over dusj og bad mulighetene. Vi varmer opp vann for å vaske oss og det er ikke skikkelig dusj. Men etter å ha gjort dette african-way et par ganger syns jeg det funker helt fint. Når man bare gjør noe som er annerledes men som funker flere ganger så begynner man å syntes at det er helt greit. Det er min erfaring med flere opplevelser her. Som f.eks taxi systemet: Det minner om et messed-up buss system der man ikke vet hvor stoppene er, man plukker folk opp litt random, betaler en sånn ca summ en eller annen gang i løpet av turen. Det pluss at å kjenne seg igjen i byen var plent umulig var ingen god kombinasjon. Da jeg først kom til Kampala føltes det ganske håpløst ut, men etter bare en uke føler jeg allerede at det er overkommelig og kjenner meg igjen steder, kan stedsnavn og kan bruke taxier. Med denne erfaringen ser jeg for meg at jeg kommer til å like disse 6 månedene veldig godt, selv om jeg har mine perioder med tvil med en gang jeg blir stilt ovenfor noe som ”ikke er like bra” som Norge.

Vi kjenner allerede litt på frustrasjonen over hvordan ting fungerer rundt her og har nok mange ideer om hvordan det burde gjøres. Det gjelder mest små praktiske ting som dreier seg om organisering, men vi tar det med godt humør foreløpig, men jeg ser at det kan bli frustrerende når det er vi som skal ordne noe og ingenting blir organisert.

I dag brukte vi en time på å be for hverandre, for de forskjellige departmentene på kontoret. Mitt inntrykk er at Gud blir tatt med i mye større grad i alle små og store ting. Vi ber både mer konkret og større enn det jeg er vant til. Gud er så utrolig naturlig her, og jeg liker det selv om det er utenfor min ”comfort zone” . men jeg kjenner også at det kan være godt å ha noe bibelgrupper på norsk vis også.

papa sun en artist fra jamaica, har konserter i helga som vi på focus hjelper til med, de driver på oppe på en stadion på et universitet i skrivende stund. Nå sitter vi på en internetcafe i byen, og fant akkuratt ut at vi måtte få oss stempler for å kunne komme inn igjen på sportsgrounden uten å betale, så den er litt lei.

Håper internett på kontoret snart er back in business,

lørdag 3. oktober 2009

Uganda... uganda, navnet klinger vakkert maa jeg si. Vakker kan man vel ikke akkuratt si at Kampala er, men sjarm og sjel det har den. Vi har vaert her i to dager snart og er fremdeles rimelig lost. Vi har enda ikke fatt kommet oss til dit vi skal bo og bor til i morgen paa et gjestehus. Det er helt overkommelig. Jeg maa si jeg foler meg ganske hjemme i denne type by. Hadde det vaert asiatere som tuslet rundt og litt kaldere i lufta hadde dette vaert mongolia, hvor jeg har tilbrunget et og et halvt av mine umgdomsaar. Det var skikkelig deilig aa faa h;re penge verdien(1kr er ca 300 uganda shilling) som var noe lignende mongolian tugruk, og det at en flaske vann koster ca 800 kjennes veldig logisk ut i mitt hode paa sett og vis. Jeg gleder meg virkelig til aa faktisk vaere bedre kjent baade med by og folk. Det er jo litt slitsomt med saa mange nye introduksjoner hver dag.

Ting ser positivt ut saa langt! Selv om jeg kanksje var litt demotivert etter en lang reise ble det bedre saa snart vi fikk sett byen i dagslys! Naa skal jeg manne meg opp til en tur paa universitetet vi skal tilbringe endel tid paa. Haaper det gaar saa det suser.

Vi blir forresten kalt auntie og uncle av barna som er paa focus sitt children programme. De er skikkelig sote. Jeg har dessverre ingen bilder aa legge ut enda. venter litt med aa suse rundt med cameraet og maa bruke pcen paa kontoret. Forbausende rask internett selv om elektrisiteten er litt ustabil!

torsdag 1. oktober 2009

Og så var sirkuset i gang...

Jeg fler det ville være å forsømme mine plikter som informasjonsarbeider å la være å skrive på bloggen i dette øyeblikket som er slik en milepæl i mitt liv sålangt. Regnet høljer ned på takruta og det er jammen meg ikke så lite kjølig ute om dagen heller, selv om vi liker å tro at vinteren ikke står på dørkarmene. I morgen derimot blir det varmt, kanksje litt regn, det vet jeg ikke noe om. Jeg skal kjøre rundt i Kampalas gater og se liv og røre som aldri før. Jeg vet ikke om "vi" som i teamet har fått vite noe om hvor vi skal bo eller akkuratt hva vi skal gjøre der nede. I såfall har ikke jeg fått det med meg, som vanlig, så det blir jo spennende å se da.
FAQ:
Gleder du deg? Neeeio, sikkert, det blir sikkert helt konge. Det det tar vi når det kommer.
Hva skal du gjøre?Vet ikke, studenter og barn i slummen
Hvor lang tid tar turen?10 timer 14 hvis man regner med venting.
Er du ferdig pakket?Nei, blir nok ikke det heller.
Sånn ellers da? Sånn ellers er ikke 6 måneder så utrolig mye og vi kommer til å få det så kult at det kommer til å rase avgårde i en fei. sånn ellers får jeg nok noe mer interessant å skrive om snart. Og nå skal jeg sove meg noen få timers søvn før sirkuset er i gang.

Og som alltid: Slapp av, verden er ikke mer stor å skummel enn du gjør den til selv så lenge man ikke er iddiot.

lørdag 26. september 2009

Et kjapt innlegg

I skrivende stund sitter jeg hjemme i go-stolen og ser tilbake på gårsdagens avskjeder og kjenner på at: Ja det kunne nok vært koselig, gøy, berikende og komfortabelt å sitte med latterkrampe/sove/spille kort/spise normal mat på hald. Resten av Hald-crewet hadde det vært meg en fornøyelse å kunne bruke der tid på, men livet går sin gang og det skal jammen meg være meg en fornøyelse å oppleve UGANDA om under en uke også! Jeg kjenner det kribler i magen med tanke på nye muligheter, den nye hverdagen vi kommer til å få og alle menneskene vi skal bli kjent med!

Den siste innspurten før et halvår med nye opplevelser blir den vanlige pakkerunden, men den får vente på seg til tirsdag/onsdag.

Da håper vi på at alt som omhandler reising går glatt!
Slapp av...

fredag 18. september 2009

Ekte mennesker og kaffemaskiner...

To uker til utreise. De fleste avskjeder er unnagjort og vi er proppet fulle med kunnskaper om lederskap, misjon, fattigdomsbekjempelse, interkulturell kommunikasjon og om oss selv! Er det en ting dette høstkurset har tvunget oss til, så er det å virkelig ta en dyp kikk inn i selg selv og selg selv i møte med andre mennesker både i sin egen og andres kultur. Alle linjene hadde et besøk til hovedkontoret til organisasjonene de er ute for forrige mandag. Vi på focus dro da til selve tigerstaden. Jeg for min del, likte å få møte de overordnede i NKSS(Laget) og å få se organisasjonen innenfra. Jeg har alltid sett for meg en "organisasjon" som noe diffust og stort som ingen helt vet hvor eller hva er. NKSS hadde derimot noen små fine kontorer, ekte mennesker i staben og kaffemaskin. Vi spiste en herlig lunch sammen med staben og jeg fikk inntrykk av et bra arbeidsmiljø i tillegg til at vi som utvekslingsstudenter følte oss inkludert i arbeidet fra "The inner core".

Etter en dag på kontoret tok vi oss en sightseeing runde i Oslo. Her er noen av elementene: Vaktskifte i Kongens garde, valgdag, en herlig spasertur ned Karl Johan, Fotografering på operaen, Pizza på peppes.

Jeg begynner smått på omstillingen til en ny hverdag og til å få nye bekjentskaper og venner. Den afrikanske kulturen har jeg sett utenfra på ferietur men å arbeide i den blir en ny erfaring!

Her er noen glimt av året så langt!







Interkulturellt samarbeid...


Volleyball turnering.


Hovedkontoret på holdbergsplass.


Focus på oprahuset

torsdag 3. september 2009

M, æ sa en liten grønn frosk engang...

Regn! For oss nordmenn er det et vanlig fenomen å gå ut å leke i regnet, hvertfall for de av oss som tviholder på barndommens engasjement for små gleder! For de som kommer langveis fra er dette derimot noe av det mest absurde en kan tenke seg, "hvorfor all verden skal vi være ute når vi blir våte og det er kaldt?" De kommer nok til å få seg en lærepenge når den norske globaltoppvarmede vinteren slår til for fullt.

Slike små kulturelle forskjeller møter vi stadig på her på Hald og det blir som oftest mye latter i stua av det. I tillegg til latter, går kveldene med til mer eller mindre vakker gitarspilling, mer eller mindre vakker synging, bråkete ligrettospillere eller overivrigefantasispillere. Og jeg kan ofte medregne meg blandt dem. Med andre ord, mye liv og røre. Det er mulighet for å trekke seg litt tilbake og slappe av iblandt også om man skulle ønske det.

Det er mye spennende og kreativ undervisning, og noe av det beste vi har gjort til nå fant sted under to-dagers seminaret om problemer som kan oppstå når man driver med interkulturell kommunikasjon. Vi fikk spille kort på skolen og det er jo ikke barebare det! (les mer: http://www.joffeibolivia.blogspot.com/). Vi fikk også prøve oss på å samarbeide non-verbalt om et puslespill, noe som var til stor frustrasjon for de som var så heldige å se løsningen før de andre. Alle kom seg greit igjennom dagene uten for mye voldelige konflikter.

Vi fikk også litt tid til å forklar de internasjonale hva å være "harry" er, og tid for dem til å spørre oss om ting de ikke forsto seg på med norsk kultur. Er det positivt å være en viking? Hvorfor elsker alle nordmenn å spille kort, ikke vinne nødvendigvis, men spille? Hva kan vi ikke gjøre? (Mange av afrikanerne lider av en trang til å kalle oss tjukke, noe som er veldig positivt)

Det er mange tiltaksrike studenter her som ordner med filmkvelder, volleyballturneringen, bønnemøter, lovsangsmøter og språklæringskurs. Utrykk og steninger på andre språk blir slengt veggimellom og fører også til mye latter. I tillegg hører vi ofte "M! Æ! Sa en liten grønn frosk engang", eller "fader jakob" jome fra naborommet. For min egendel kan jeg nå litt kinesisk, portugisisk, spank, luganda og fransk. Hvertfall nok til å få noen til å le av hvor dårlig jeg er! Og det er nok for meg! foreløbig. Satser på å lære litt mer Luganda før jeg tar Afrika med storm!

tirsdag 25. august 2009

Høstkurs på Hald

jadda. Jeg har tenkt å skrive underveis om opplevelsene mine i uganda. Jeg reiser 1 oktober sammen med to andre av de norske studentene ved Hald. Nå sitter vi i en sal på Hald internasjonale senter i Mandal og skal snakke sammen og dele info vi har funnet om landet vi skal til. Høstkurset dreier seg for det meste om å forstå kulturforskjeller og bli forvberedt på hva vi kan komme til å oppleve når vi kommer ut til praksisstedene våre. Detta blir gøy!